Et begrep som høres mer komplisert ut enn det er
Når vi på kursene sier at et format består av faste elementer, ser noen deltakere litt usikre ut. Det er forståelig, for ordet høres teknisk ut. I praksis betyr det noe svært enkelt: de delene av programmet som kommer tilbake hver gang, i samme form og omtrent på samme sted i sendingen.
Tenk på et program du selv kjenner igjen. Du vet at det åpner på en bestemt måte, at det er en avgrenset samtale midt i, og at det avsluttes med noe du gjenkjenner. Ingen av delene er tilfeldige. Seeren trenger ikke lese en programoversikt for å forstå hva som skjer, fordi rammen sitter i kroppen.
Som hovedinstruktør i programutvikling opplever jeg at nettopp dette begrepet løser opp mye. Så snart deltakerne har et ord for det, kan de se på sitt eget konsept og spørre seg hva som faktisk gjentar seg, og hva som bare er tema for akkurat denne episoden.
Fast element, variabel og rammen rundt
Et format har tre lag som lett blandes sammen. Det første er rammen: sendetid, lengde og hvem programmet henvender seg til. Det andre er de faste elementene: åpning, programledersamtale, faste spørsmål, avslutning. Det tredje er det variable: gjestene, sakene og innfallsvinklene som skifter fra uke til uke.
Mange konsepter som svikter, svikter fordi de har mye variabelt og nesten ingenting fast. Hver episode må da finne opp seg selv på nytt, og både teamet og seerne mister retning. Det motsatte skjer også: alt er låst, og programmet blir mekanisk fordi det ikke finnes rom for noe nytt.
Øvelsen vi bruker er enkel. Deltakerne skriver hver del av konseptet på en lapp og sorterer lappene i to bunker, det som må være likt hver gang og det som skal skifte. Ofte viser det seg at bunkene er skjevt fordelt, og da vet de hva som må justeres.
- Rammen: lengde, sendetid og målgruppe
- Faste elementer: det som gjentas i samme form
- Variabelt: gjester, saker og vinkler
Hvorfor faste elementer sparer tid i produksjonen
Faste elementer er ikke bare en seerhensyn. De er også et arbeidsverktøy for dem som lager programmet. Når åpningen alltid er på tretti sekunder med samme grafikkoppsett, trenger ingen bruke øvingstid på den. Kamera, lyd og regi vet hva som kommer, og energien kan gå til de delene som faktisk er nye.
Dette henger tett sammen med rundown og prøver, som vi går inn på i andre deler av pensum. En rundown blir langt enklere å bygge når halvparten av postene allerede er bestemt. Du fyller inn det variable, og resten ligger der fra før.
Vi ser også at små team får mest ut av dette. Har du få folk og lite tid, er forutsigbarhet en av de billigste ressursene du kan skaffe deg. Et godt bygget format gjør at en vanlig arbeidsuke er nok, uten at alle må løpe for å få episoden ferdig.
Slik velger du hvilke elementer som skal være faste
Ikke alt som gjentas fortjener å bli et fast element. Spør deg først om seeren ville savnet det hvis det forsvant. Hvis svaret er nei, er det trolig en vane og ikke en del av formatet. Spør deretter om det bærer programmets løfte, det du lovte målgruppen da du definerte den.
Et eksempel fra undervisningen: en deltaker ville lage et program om lokal mat og hadde sju faste innslag. Ved gjennomgangen viste det seg at bare tre av dem hadde noe med løftet å gjøre. De fire andre var lagt til for å fylle tid. Da de ble tatt ut, ble programmet kortere, tydeligere og lettere å planlegge.
Tell derfor heller for få enn for mange. Et format med tre til fem faste elementer er som regel nok til å gi struktur, og lar deg fortsatt reagere på det som skjer i studio den dagen.
- Ville seeren savnet det hvis det forsvant?
- Bærer det programmets løfte til målgruppen?
- Kan teamet gjøre det likt hver gang uten ekstra prøver?
Vanlige misforståelser om faste elementer
Den første misforståelsen er at faste elementer gjør programmet kjedelig. Det stemmer sjelden. Det som oppleves kjedelig er som oftest at innholdet i elementet ikke fornyes, ikke at elementet finnes. En fast samtale kan være ny hver uke så lenge gjesten og spørsmålene er det.
Den andre er at et format må være ferdig før du begynner å lage programmet. Det er motsatt: du lærer hva som fungerer ved å produsere, og justerer etter de første prøvene. Vi anbefaler at deltakerne planlegger for at formatet skal endres etter noen episoder.
Den tredje er at formatet er det samme som temaet. Et tema er hva programmet handler om, et format er hvordan det er bygget. To programmer kan ha samme tema og helt ulikt format, og omvendt. Holder du de to adskilt i hodet, blir både konseptarbeidet og samtalene med resten av teamet mye ryddigere.
Ta det med deg inn i eget konsept
Har du et programkonsept liggende, kan du prøve øvelsen hjemme. Skriv ned alle delene av en typisk episode, i den rekkefølgen de kommer. Marker så hver del med enten fast eller variabel, og vær ærlig med deg selv om hvor mange som faktisk er faste.
Se deretter på målgruppen du har definert. Støtter de faste delene det du har sagt at målgruppen trenger? Hvis ikke, er det som regel enten målgruppen eller formatet som må justeres, ikke begge deler samtidig.
Dette er den typen arbeid vi gjør sammen i modulen om programutvikling og formater. Vi tar konseptet deltakerne kommer med, bygger det om til et format med tydelige faste elementer, og tester det i en enkel rundown. Resultatet er et arbeidsdokument du kan bruke videre, ikke en ferdig oppskrift.
Et fast element er den delen av programmet som kommer igjen i samme form, slik at seere og produksjonsteam vet hva de kan forvente. Velg få, velg de som bærer programmets løfte, og la resten være variabelt. Da blir formatet både tydeligere å se og enklere å produsere, uten at hver episode må starte fra null.