Spørsmålet jeg får oftest
På nesten hvert kurs kommer det samme spørsmålet før første pause: hvor lenge må jeg egentlig bruke på gjesten før kameraene går? Deltakerne har ofte sett profesjonelle programledere gå rett fra garderoben og inn i studio, og tror at forberedelsen skjer i løpet av noen få minutter. Slik ser det bare ut utenfra.
Jeg svarer alltid at det ikke finnes ett tall som passer for alle. Tiden avhenger av hvem gjesten er, hvor lang samtalen skal være og hvor mye som står på spill i den. Men det finnes en rimelig tommelfingerregel, og den skal jeg gå gjennom her, slik jeg gjør det på modulen Programleder og gjesteforberedelse.
Først det som er viktigst: briefingen er ikke en prøveversjon av intervjuet. Den skal gjøre gjesten trygg, ikke bruke opp svarene. Mange nybegynnere tar feil her og spør gjesten om alt de skal spørre om i studio.
Et realistisk tidsbruk for en vanlig studiosamtale
For en samtale på åtte til ti minutter regner jeg med omtrent tre kvarter samlet forberedelse fra programlederens side, fordelt på to deler. Den første delen er research og spørsmålsarbeid i forkant, gjerne dagen før. Den andre er selve møtet med gjesten, som sjelden bør vare mer enn ti til femten minutter.
Det som tar tid, er ikke å skrive ned spørsmål, men å velge dem bort. De fleste har ti spørsmål etter en halv time, og trenger fire. Resten er reserver eller støy. Jeg ber deltakerne rangere spørsmålene og markere hvilke som må med, og hvilke som bare brukes hvis samtalen stopper opp.
Ved en paneldebatt med flere gjester øker tiden, fordi du også må planlegge hvem som får ordet først og hvordan du bryter inn. Der legger jeg gjerne på en halv time til.
- Research og spørsmål: rundt 30 minutter
- Møte med gjesten: 10 til 15 minutter
- Overganger og åpning: 5 til 10 minutter
Hva som skjer i selve briefingen
Når gjesten kommer, begynner jeg med det praktiske: hvor hen skal sitte, hvor lenge samtalen varer, om det finnes et signal fra gulvet, og hvor hen skal se. Dette virker banalt, men det er det som tar bort mest nervøsitet. En gjest som vet hva som skjer rundt seg, kan konsentrere seg om å svare.
Deretter går jeg gjennom temaene, ikke spørsmålene ordrett. Jeg forteller hvilke områder jeg vil innom og i hvilken rekkefølge. Ber gjesten fortelle om noe, vil hen ofte gi en bedre versjon i studio fordi hen har prøvd historien en gang allerede.
Til slutt avklarer jeg det som ikke skal tas opp. Det er en høflighet, og den gir gjesten ro. Det jeg aldri gjør, er å love at samtalen ikke blir ubehagelig hvis temaet er krevende. Jeg sier heller hvordan jeg kommer til å formulere meg, slik at det ikke kommer som en overraskelse.
Overganger og spørsmål: det som ofte glemmes
Mange bruker mesteparten av tiden på åpningsspørsmålet og glemmer overgangene. Likevel er det der samtalen enten flyter eller knekker. En overgang er setningen som tar deg fra ett tema til neste uten at gjesten merker et brudd.
På kurset øver vi på å skrive én overgang for hvert tema. Den trenger ikke være pen, bare tydelig. Noen ganger er den rett og slett en oppsummering av det gjesten nettopp sa, etterfulgt av ordet «men». Det fungerer langt bedre enn et nytt, løsrevet spørsmål.
Jeg ber også deltakerne forberede ett spørsmål som tar gjesten tilbake dersom hen går av sporet. Det er ikke et triks, men et verktøy. Uten det ender mange med å avbryte, og avbrytelser ser verre ut på skjerm enn de føles i rommet.
- Én overgang per tema, skrevet ut
- Ett tilbakeføringsspørsmål i reserve
- Ett avsluttende spørsmål som gjesten kan svare kort på
Når tiden er knapp
Noen ganger har du ikke tre kvarter. Gjesten kommer sent, eller du får beskjed samme morgen. Da skjærer jeg ned, men jeg skjærer ikke i det samme alle steder. Jeg beholder møtet med gjesten, selv om det bare blir fem minutter, og kutter heller i researchen.
Grunnen er enkel: et menneske som har fått hilse og forstått rammene, svarer bedre enn et menneske som blir møtt med perfekte spørsmål uten forvarsel. Du kan alltid improvisere spørsmål, men du kan ikke improvisere tillit.
Under høstens kurs har flere deltakere fortalt at de i praksis har kortet ned briefingen for å rekke andre oppgaver. Det er forståelig, men jeg ber dem se på opptaket etterpå og merke seg hvor samtalen haltet. Svaret er nesten alltid at noe ble utelatt i det første møtet.
Hva du kan øve på selv
Du trenger ikke et studio for å øve. Ta en kollega eller et familiemedlem og gjennomfør en briefing på ti minutter, med de samme stegene: rammer, temaer, grenser. Be dem si hva som føltes tydelig og hva som ikke gjorde det.
Skriv deretter ned fire spørsmål og tre overganger til en samtale på seks minutter, og se hvor mange du faktisk rekker. De fleste når to eller tre. Det er en nyttig erfaring, fordi den lærer deg å respektere tiden i et program.
På modulen gjør vi dette i grupper, og vi gjennomgår opptakene sammen. Du får tilbakemelding fra instruktør og medelever, og du ser deg selv fra gjestens side av bordet. Det er ofte der de største endringene skjer.
Svaret på spørsmålet er altså ikke ett tall, men en vane: sett av tid til å velge bort spørsmål, møt gjesten før kameraene går, og skriv overgangene ut. Med en vanlig studiosamtale holder det med rundt tre kvarter totalt. Ta deg tid til gjesten først, og bruk det som er igjen på spørsmålene.